– Er et vitnesbyrd om at det går an å overleve en slik sorg
Pappa Jostein var bare noen hundre meter unna da datteren Sara (13) ble drept. Etterpå skrev han seg ut av sjokket.
BJØRKELANGEN (Dagbladet): Lørdag den 11. januar i år fikk Jostein H. Sandsmark telefon fra en bekymret nabo. Det hadde vært en ulykke, kunne naboen fortelle. To jenter med hest var involvert.
Jostein og kona Kjersti løp ut av huset og inn i bilen, forteller Sandsmark i boka «Pass på liten og på stor» som kommer ut i dag.
Kort tid i forveien hadde han kjørt datteren sin Sara Christiane Holmedahl Sandsmark (13) og venninnen Tiril Alette Huser Bølge (11) til en stall like i nærheten. Sara var forrytter for en liten ponni, men var i ferd med å vokse fra den. Nå ville hun lære opp den to år yngre venninnen slik at hun kunne ta over ansvaret, og hadde tatt henne med på tur med ponnivogna.
Etter bare sekunder ankom Saras foreldre ulykkesstedet, som ligger noen hundre meter unna hjemmet deres.
– De var riktignok bevisstløse, men de pustet selv. Jeg tenkte at de kanskje hadde fått en hjernerystelse, forteller Jostein Sandsmark om synet som møtte dem.
Han satt seg ned ved siden av datteren som lå i veibanen.
– Det går bra med ponnien, hvisket han til henne. Han visste at det ville vært det første den 13-år gamle jenta ville spørre ham om.
Truffet i bakhodet
Realiteten var mye, mye verre enn en hjernerystelse. De to jentene var blitt påkjørt bakfra av en kassebil. Frontruta på kassebilen traff dem i bakholdet med stor kraft.
Sammenstøtet var så kraftig at det i realiteten tok livet av dem der og da, selv om hjertene pumpet til respiratorene ble skrudd av på Ullevål sykehus et halvt døgn senere, var beskjeden familien senere fikk fra sykehuset.
– Vi har vært inne til debrifing på sykehuset i ettertid. Nevrokirurgen fortalte oss at om de så hadde stått med operasjonsbordet og bare løftet jentene rett opp der da det smalt, så hadde det ikke hjulpet, forteller Sandsmark.
At datteren ikke kom til å overleve, var en realitet som sakte gikk opp for foreldrene der de våket over datteren på sykehuset gjennom kvelden og natten.
Søndag morgen fikk de beskjed om at all hjerneaktivitet hos den lille jenta var tatt slutt. Med familien samlet rundt sykesengen til Sara, ble respiratoren skrudd av. 16 minutter senere stanser hjertet å banke.
Uaktsomt bildrap
Føreren av bilen, selv en barnefar fra distriktet ble først siktet for uaktom kjøring, men i juni ble siktelsen endret til uaktsomt bildrap.
Snart åtte måneder etter ulykken er han fortsatt sterkt preget.
– Jeg er ikke psykolog, men han er fortsatt i en sjokkliknende tilstand. Han er ikke velfungerende, det går ikke et minutt hvor han ikke tenker på dette, sier mannens forsvarer Gunhild Lærum.
Det eneste siktede husker fra påkjørselen, er et smell, men politiet mener de har et godt bilde av det som skjedde.
– At bilføreren ikke har vært uoppmerksom nok er sakens kjerne, sier politiadvokat Kåre Kalvå ved Romerike politidistrikt til Dagbladet om årsaken til ulykken.
Ifølge Kalvå er saken ferdig etterforsket, og han vil sende politiets innstilling til tiltale over til Statsadvokaten innen en uke.
– En eventuell rettssak kan skje ganske raskt, før jul, eller rett over jul, sier politiadvokaten, noe Lærum sier også siktede er forberedt på.
Sinne og sorg
Saras liv varte i tretten år, én måned, tretten dager, tjuetre timer og trettini minutter, har faren regnet ut.
Etter å ha mistet den umistelige datteren, sitter foreldrene igjen med sjokk, sorg og sinne. Sinnet er imidlertid ikke rettet mot bilføreren som kjørte på datteren.
– Jeg forstår godt broren som kastet skoen mot drapsmannen i 22. juli-rettssaken. Hadde det vært slik at noen hadde gjort dette med vilje, hadde jeg hatt noen å rette aggresjonen mot. Men jeg vil ikke kaste noen sko etter sjåføren, han gjorde det ikke med vilje. Det er mer slik at jeg vil kaste en sko på Gud, sier faren.
– Jeg har også gjort feil i trafikken, men jeg kan være lykkelig over at det ikke var noen i veibanen da jeg gjorde mine feil. Jeg har ikke noe behov for å hevne meg på mennesker, men skjebnen, Gud eller hendelsen, sier forklarer han videre.
Kjærlighetshistorie
Av yrke er Sandsmark forfatter og forlagsredaktør ved Lunde Forlag. I møtet med sorgen var det naturlig for ham å skrive for å få orden på tankene. I starten hadde han ingen tanker om at teksten skulle bli en bok.
– Jeg begynte å skrive i sjokket, og skrev meg på et vis ut av dette. Jeg håper jeg har endt opp med en kjærlighetshistorie til Sara. Men jeg håper også andre vil lese det som en kjærlighetshistorie til livet.
– Hvis boka kan bidra til at folk ser de som de har rundt seg, sier til dem at de er glad i dem og tar vare på dagene der har, så hadde det vært fantastisk. Så er det et vitnesbyrd, tror jeg, om at det går an å overleve en slik sorg, sier han.
Sandsmark skjønner om noen vil synes det er tidlig å komme med en bok om Sara og ulykken.
– Det har jeg også spurt meg selv om mange ganger, om det blir for sentimentalt, for egenterapeutisk. Men tilbakemeldingene jeg har fått fra de mange forlagsfolkene og forfatterne som har lest manuset underveis, har etter hvert gjort meg trygg på at innholdet har allmenn interesse, at det kan hjelpe andre med å bry seg om hverandre, sier han.